Ost og sex
Ikke alle oster passer på date. Her har du noen gode forslag på hva du bør velge om du vil dra snøret i bånn.
Stikkord
For alle som liker gammelt interiør og grafisk design, er den norske kinohistorien på bygda en skikkelig gullgruve. Da Norsk Bygdekino startet opp rundt 1950, handlet det ikke bare om å frakte filmruller rundt i landet. I en tid uten internett og TV, var filmplakaten det aller viktigste vinduet inn til filmen.
De gamle plakatene som har overlevd frem til i dag, var laget av solide materialer, beregnet for å brukes om og om igjen.
Når de store, utenlandske filmene kom til Norge, var det sjelden lønnsomt å trykke opp helt nye fargeplakater med norske tekster. Norge var et lite land, og det fantes rett og slett ikke penger til store, nasjonale trykkopplag. Egne overmalingsbyråer tok imot de ferdig trykte, originale fargeplakatene fra utlandet. Her satt flinke håndverkere med penselen klar. Oppgaven var like enkel som den var vanskelig: De skulle male rett over den utenlandske originaltittelen. Plakatmaleren måtte blande farger som matchet bakgrunnen på den trykte plakaten helt perfekt, slik at den gamle teksten ble helt usynlig. Deretter malte de den norske tittelen inn for hånd oppå malingen. Dette betyr at selv om motivene ble trykket i USA eller Europa, er mange av plakatene som ble brukt i Norge i realiteten unike, delvis håndmalte originaler. Siden dette ble ansett som ren modifisering av ferdig reklamemateriell – og ikke originale motiver tegnet helt fra bunnen av – ble disse plakatene aldri signert av plakatmaleren som gjorde jobben. Distribusjonsbyråene så på plakatene utelukkende som verktøy for å trekke folk til kinosalen.
En plakat som skulle brukes av Bygdekinoen måtte tåle en helt annen hverdag enn de som hang trygt innendørs på de store by-kinoene. De ble pakket sammen med tunge filmruller i metallbokser og sendt med rutebil eller post fra grendehus til grendehus. For at det tynne papiret ikke skulle revne etter noen få stopp, måtte plakatene forsterkes.
Filmbyråene, spesielt Kommunenes Filmcentral, limte et lag med solid, brunt gråpapir på baksiden av plakatene før de ble sendt av gårde. Dette ga plakatene en stiv, pappaktig følelse og sørget for at de tålte å bli brettet ut og brettet sammen igjen og igjen.
Siden plakatene var dyre å lage, måtte de kunne brukes om og om igjen. Derfor kunne man ikke skrive dato og klokkeslett direkte på motivet. I stedet brukte man en egen, mindre dateringsplakat som ble festet med nåler eller lim under eller over hovedplakaten. Når filmen skulle videre til neste bygd, var det bare å nappe av lappen og sette på en ny.
Kommunenes Filmcentral (KF) var selve motoren i arbeidet med å spre film og plakater til det ganske land. Gjennom sine avtaler med store Hollywood-studioer satt de på rettighetene til de mest populære filmene. Siden det var KF som klargjorde plakatene for distribusjon, er svært mange av de bevarte plakatene i dag merket med nettopp deres stempel eller logo på baksiden.
Før i tiden fikk kinogjengerne mer enn bare hovedfilmen for pengene. Det var fast takst å vise en eldre «forfilm» først – ofte en kortfilm eller en spennende føljetong som byråene hadde liggende på lager.
På 1960- og 1970-tallet var det spesielt én helt som fikk barna til å juble: den amerikanske cowboyen Hopalong Cassidy – på godt norsk bare kalt «Hoppalong». Karakteren ble spilt av William Boyd, en hvithåret helt i helsvarte klær som red på den hvite hesten Topper.
Selv om disse filmene var over tjue år gamle da de kom til norske grendehus, fenget de stort. Barna satt som klistret til benkene. De tilhørende amerikanske plakatene ble sendt over havet, registrert hos filmkontrollen, og modifisert av norske plakatmalere hos overmalingsbyråene med håndmalte, norske tekster for å passe inn i det norske kinomaskineriet.
De håndmalte bokstavene, det tykke, solide papiret og merker etter tegnestifter og bretting forteller en historie. De er ikke bare dekorasjon – de er ekte biter av norsk kulturhistorie fra en tid da det å skape filmmagi krevde en god porsjon ekte håndarbeid.
Stikkord
Ikke alle oster passer på date. Her har du noen gode forslag på hva du bør velge om du vil dra snøret i bånn.
Vi kaller våre asjetter, skåler, tallerkener og fat for «platter». De kan servere mat, men brukes oftest som veggdekor. For å beskrive størrelsen bruker vi likevel betegnelser som skål, asjett, tallerken og fat. Men hva er egentlig forskjellen?
Kjær kroppsdel har mange navn.. Men hvor kommer egentlig ordet «fitte» fra?